X Factor behind blue eyes

BLOGGNO-XFACTOR nåraltermørktstårlyseneigjen2farge
Når sceneteppet går opp, står lysene igjen i mørket. Lysene og spente mennesker. Ung, "gammel", gruppe. Tre kategorier, tre dommere. En programleder som har snakket med verdens største artister før, hun står der hver fredag. Jeg sitter og ser hver fredag. Ser på de som faller fra og de som består. Alle blir like viktige. Jeg kunne gjort noe helt annet. Ja, for all del, jeg kunne gjort noe helt annet, latt pipa få en annen låt, spilt på andre strenger. Jeg kunne satt på favorittmusikken min på full guffe, eller jeg kunne sett en dvd med en fantastisk konsert. Men jeg velger ikke det. Jeg velger X Factor. Jeg velger å se de håpefulle, og jeg holder pusten hver gang noen stemmes hjem. Jeg liker ikke å se håpet falle ut av øynene. Da Elin falt ut, begynte jeg å gråte. Og jeg pleier ikke å gråte av tv. Det var noe med Elin som var som om hun satt her. Hun satt her med hele seg, og hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Men hun gav ikke opp, og bare det at hun var Elin og sang slik bare hun kunne, gjorde at hun skal utgi plate. Den plata skal jeg kjøpe. Det de proffe artistene jeg kunne sett på i stedet mangler, har Xfactor-deltakerne. Hva da? lurer du kanskje. Jo, de har usikkerheten, det skjøre og det store håpet. Jeg håper håpet år vokse. I dag skal jeg se på Xtra Factor, bli bedre kjent med de vi ikke kjenner enda, og få se menneskene. Menneskene som kanskje blir artister, og kanskje ikke. Uansett viser de et mot, et mot å være stolt av - sammen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits