Så seiler vi på Mjøsa

Eller en annen sjø. Kanskje en annen sjø, tenker jeg. gjennom kvist og kvastProgrammet het safari, og jeg trodde jeg skulle inn i jungelen da jeg la meg i går. I jungelen med løver og tigere og sjiraffer med høy hals. Men temaet var mørket og det handlet litt om at for å se lyset, må det også være mørkt. Så seilet vi avgårde, noen i samme båt. Eller korridor.
I sengen min, eller den er ikke min, den er din, men jeg er alene, bare bamsen passer på, bamsen og jeg ligger på et hvitt laken og det som møtte meg på mini-tven var hvitt. Hvitt, tynt, skjørt... men vakkert. Vakkert som en isrose, men den kunne aldri smelte. Den flimret over skjermen som en kulturell blomst. Blomsten var kunstneren selv. Hun stod der i japanske farger, med hvite klær og en saks i hånden. Hun er kunstner og psykiatrisk pasient. Hun klipper tynne remser av hvitt papir, bare fordi hun må klippe tynne remser av hvitt papir. Hun har gjort det i ni år. Klippe, klippe sa kjærringa, men denne damen er ikke en kjærring. Jeg så på henne som en porselensdukke med liv og sjel på innsiden av porselenet. Jeg var redd hun skulle gå i stykker, slå sprekker i seg. Jeg var redd noen skulle krølle henne sammen og putte remsene, og sjelen, i papirkurven. Heldigvis så de henne som kunst i stedet. Kunst, ikke kunstig. Hun er ekte. Veldig ekte. Hun bærer saksen med en verdighet jeg ikke har sett noen holde en liten papirsaks. Hun klipper kunst, hun er kunst. Hun klipper i stedet for å skade seg selv. Jeg syns hun er beundringsverdig. Folk har sett rart på henne som klipper papir, men hun har fortsatt å klippe. Klippingen av det hvite gir henne en lys ro i det mørke. Damen heter Sachiko Abe, hun klipper millimetertynne remser i timevis hver dag og hun varmet meg og traff meg med det tynne, hvite papiret. Dette må være bildetekst.


Én kommentar

irene-w

11.nov.2009 kl.21:06

Utrolig vakkert bilde!

Og sjarmerende interessant tekst du har satt til.

Skriv en ny kommentar

hits